Å rydde opp i kaos...

I dag hadde jeg egentlig ikke tenkt å blogge.. Etter en lang dag med skole, lekser og aktiviteter med barna er jeg sliten. Og er jeg sliten, kan det bli litt kaos.. Derfor bestemte jeg meg for å benytte annledingen til å ta deg med inn i kaoset. For å best kunne greie og sette ord på et slitent tourette, ocd, adhd (?) plaget hode, bør man befinne seg i den tilstannen.. Og det gjør jeg nå. Som mor til to, vet jeg hvordan er rotete barnerom ser ut. Det gjør kanskje du også? Hodet mitt kan sammenlignes med et barnerom. Der har man lekekasser. Mange (inkl meg) har et visst system. Eks. Lekebiler i en kasse, dukker i en kasse, lego i en annen.. Og da er det veldig greit å finne det man leter etter.. Tenkt deg et barnerom med 15 lekekasser fulle av leker. De er sortert såpass at man har en viss oversikt. Så kan du tenke deg at alle disse kassene er tømt. Og biler, dukker, bøker, utkledningstøy og lego ligger hulter til bulter.. Velkommen inn i et adhd-hode! De som har små barn, eller har vært barn selv. Vet at det rommet ikke er ryddet på fem minutter. Vel.. kanskje, hvis man bare hiver oppi første og beste lekekasse. Men kaoset blir ikke mindre av den grunn. Skal man ha oversikt må man sortere litt. Og det er ikke gjort på 123...
Sånn er det å rydde opp i et slitent hode fullt av tanker, forventninger, mål, krav, bekymringer, gleder, sorger, alt som måtte befinne seg mellom ørene på en person.. Dette er jo noe vi alle kjenner til. Men med diagnosene jeg har i tillegg kan man plutselig glemme hvilken kasse de forskjellige tingene skulle i. Og det krever litt mer energi når man ikke husker det.

Så nå skal jeg ta meg en velfortjent natts søvn, så regner jeg med at tankene er på mer riktige plasser i morgen.

Ha en god natt! :)

Søndag - en god en..!

I dag har det vært en søndag av den gode sorten. Dagen har egentlig mest gått ut på å daffe og kose meg sammen med ungene. Minstemann er litt småforkjølet, så han trengte absolutt litt ekstra oppmerksomhet i dag.
I kveld har jeg hatt besøk av ei god venninne. Vi har spist og snakket om alt mulig. Deilig å ha ekte venner.. Det er ikke en selvfølge. Men man trenger det virkelig!
I morgen er det ny uke med nye muligheter. Jeg skal på skolen igjen. Kjenner jeg gleder meg litt til det.

Håper du også får en fin uke !

22.09.2013

Jeg har alltid hatt et spesielt forhold til ukenes enkelte dager. Hver dag betyr forskjellige ting for meg. Og hver dag representerer på et vis en følelse. Dette er noe jeg alltid har følt.
Og min første sinnstemning den dagen beror på hva dagen heter. Men det betyr jo selvfølgelig ikke at jeg ikke har andre følelser utover dagen.

MANDAG :

mandag for meg betyr ny start. Jeg liker mandager, det har jeg alltid gjort. Jeg likte mandager selv da kroppen var så full av angst så jeg ikke turte gå på skolen, likevel har mandag alltid vært en positiv dag i mine øyne. Det er en dag som betyr ny start, nye muligheter. Den betyr også at helgens late timer er over, men fordi jeg er den jeg er, blir helger fort litt kjedelige..
Mandag betyr for meg at de tabber, uferdige oppgaver fra uka før er borte, og/ eller kan rettes på. Dette har kanskje litt med min ocd og gjøre, at jeg hele tiden må starte helt forfra igjen. Eks: Hvis jeg har skrevet en bokstav feil i en skoleoppgave, må jeg skrive den helt fra begynnelsen igjen.

TIRSDAG:

tirsdag betyr for meg at nå bør man ha begynt uka på en god måte, har man ikke det, er tirsdag en kjip dag. Har man greid å beholde roen, og fullført alle oppgaver på mandag er tirsdag en riktig så god dag. Da går egentlig resten av uka av seg selv. Så tirsdagens følelser og muligheter bestemmes egentlig av mandagens utgangspunkt for resten av uka.

ONSDAG:

onsdag er for meg, som mange andre LILLELØRDAG :) Nå er uka halvveis, og jeg liker onsdager. Det er kanskje en av mine favorittdager. Onsdag er min ''meg-dag''.
Det er dagen hvor jeg ofte er med venner . Skal jeg på shopping er dette for meg den perfete dagen og gjøre det på. Onsdager gjør meg glad.

TORSDAG:

torsdag er en litt sliten dag. Da er ukeslutten nær, og man er sliten etter skoleuka og man gleder seg litt til helgen.

FREDAG:

fredag har alltid vært min favorittdag. Fredag kan jeg ta helg, enten med en god samvittighet for at jeg har feid gjennom uka på en noenlude grei måte, eller ta helga med en vond smak i munnen, fordi jeg
føler jeg ikke har fått gjort alt jeg skulle. De fleste fredager er dessverre av den sistnevnte sorten. ( men jeg tenker at det kanskje er sånn for mange ).
Men fredag er og blir min dag. Ironisk nok har jeg født begge mine barn på fredag.. Det er gøy. 

LØRDAG:

lørdag er en koselig dag. Da kan man kose seg med familien, eller man kan være sosial me venner. Man kan sitte lenge oppe å se på tv og spise godt. Lørdag betyr for meg det samme jeg tror det betyr for mange andre. En skikkelig kosedag :)

SØNDAG:

søndag er den kjipe dagen. Den dagen som er tilovers i uka. Den dagen jeg mange ganger har følt at jeg ønsker ikke eksisterte. En dag som bare er grå.. Solen kan skinne og rope ''kom deg ut''. Men søndagen er fortsatt bare grå. 
Jeg var aldri ute på søndager før. Etter jeg fikk barn er jeg det. Og det har igrunn gitt meg et litt annet syn på søndager. De trenger ikke være så aller verst. Men det er fortsatt den tristeste dagen i uka. 


Det skal sies at jeg etter jeg ble voksen er dagene mer like hverandre. Men fortsatt sitter litt av denne spesielle følelsen for de forskjellige dagene i meg.
Har du noen spesiell favorittdag? :-) 

''Hei, jeg er tourettes-trollet. Og jeg skal være her for alltid..''

Jeg begynner med dette.. For dette er den diagnosen jeg fikk tidligst. Den fikk jeg i løpet av de siste årene på barneskolen. Etter mange år med tics (ufrivillige bevegelser og lyder), mye frustrasjoner og angst. Jeg følte ikke jeg visste hvem jeg var. Jeg var et vandrende kaos. Ikke hadde jeg mange venner heller. Jeg følte ihvertfall ikke det. I voksen alder har jeg lurt på om jeg kanskje egentlig hadde det, men min usikkerhet og mitt vrangsyn på meg selv skjermet meg fra virkeligheten såpass mye at jeg trodde jeg sto helt alene.
Ticsene har jeg hatt så lenge jeg kan huske. Jeg tror kanskje de kom i tre-fireårs alderen. Men i mitt minne har de hele tiden vært tilstede..  De har vært plagsomme, ødeleggende, dumme, irriterende, vonde, flaue. Ja, de har rett og slett føltes som en byrde, noe ''dritt'' jeg med min uflaks selvfølgelig måtte belemres med. For i barndommen/ungdomsårene var jeg utrolig selvmedliden. Mest fordi jeg følte meg så alene.. Jeg har allltid vært tempramentfull, det er jeg ennå. Egentlig på godt og vondt. Jeg har ingen problemer med å vise at jeg er sinna. Men heller ingen problemer med å vise at jeg er glad heller, men en følelse har jeg problemer med å vise.. Det er at jeg er lei meg. I mitt hode betyr ''jeg er lei meg = jeg er svak''.Og når man har gått i mange år å vært ''svak'', da vil man ikke være det lengre. Dette vil jeg komme mer tilbake til.
Jeg var mye lei meg som liten. Mye lei meg fordi jeg ikke visste hvorfor jeg hylte rett ut, og ikke greide å holde igjen skrikene. Hva skulle jeg skrike for? Jeg hadde ikke smerte, ikke hadde jeg det dårlig hjemme heller. Men fikk jeg ikke sluppet ut skriket, så ville min verden og jeg rase sammen. Det var jeg overbevist om. Av og til tenkte jeg at hvis jeg ikke skriker, så kanskje vil det skje noe skummelt. Jeg prøvde å holde igjen. Men fikk da en stor klump i halsen. Og skriket måtte ut.
Jeg blunket også. Det var det de andre så. Skrikene og slengingen på hode gjorde jeg bare hjemme. Dette er det rare med tics. Man kan til et visst punkt greie å ''holde igjen''.. Men da kommer det som regel dobbel dose når man er i trygge omgivelser. Det var sånn jeg hadde det. På skolen passet jeg på å blunke og vri på hodet mens jeg var for meg selv. Jeg ble så sliten av hele tiden å måtte skjule meg. Når jeg kom hjem kunne jeg skrike, riste på hodet og blunke så mye jeg ville. På skolen kunne jeg bare blunke litt.. Hvis noen kommenterte sa jeg at jeg var allergisk. Hva annet skulle jeg si? Jeg visste ikke engang selv hva det var. Jeg visste bare at noe av galt, jeg var annerledes. Men jeg ante ikke hvorfor, eller hva som var feil med meg.
I mange år gikk jeg i uvisse, hånd i hånd med disse grusomme bølgene av skriking, hodeslenging og mye annet. Jeg gikk hos barnepsykolog fra jeg var rundt seks.
Hun forklarte meg at jeg var bare sinna fordi det var mange sinnatroll inni hode mitt. That's it..
Etter mange år, og mange forskjellige ''terapeuter'' og annet opplegg, fikk jeg endelig en diagnose. Og det var nå helvette skulle bryte løs..
Jeg fikk en medisin som skulle hjelpe meg å håndtere ticsene bedre. Den hadde ingen virkning på meg. Men jeg fikk gleden av å hilse på mange av dens bivirkninger. Om det var bivirkningene av medisinene, puberteten eller om det rett og slett var en reaksjon på at jeg endelig hadde fått en navn på ''djevelskapen'' jeg var besatt av vet jeg ikke. Men det skulle bli mange tøffe år.
Og ungdomsskolen var den verste tiden hittil i mitt liv. Men også en milepæl..

 

Strikkeblogg? Vel- ikke i første omgang..

Vel...

Dette er altså ikke en strikkeblogg, som kanskje navnet kan uttrykke.. Dette er en blogg om en ung dames liv...
En ung dame som har tourettes syndrom, OCD og en usikker adhd-diagnose + litt annet småtteri..
Dette unge damen fungerer normalt i hverdagen tross sine feil og mangler (!) Noe som kanskje overrasker noen? Er man ikke hjerneskadet og det som verre er om man har disse diagnosene?
Adhd, betyr ikke det at du er ustyrlig? At du er konstant sinna, er til enhver tid der det er trøbbel? Betyr ikke det at du ikke greier å sitte rolig? At du ikke greier å få med deg noe av det som blir sagt?
Og Tourettes syndrom? Ha ha, ja da går du vel konstant og banner eller? Liler av deg lange vemmelige fraser? Også går armer og bein til alle kanter? Og du er rett og slett sprø??
Ocd? Hva er det egentlig? -Tvang... Haha, tvang ja, tenker du kanskje.. Det betyr at du vasker hendene 150 ganger etter du har vært på do? Eller at du må sjekke om kaffetrakteren er slått av og døra er låst 100 ganger før du skal på jobb?
Svaret er JA, det KAN være sånn å ha tourettes syndrom, adhd og OCD. Men for meg er det ikke sånn. Jeg har til tider vært ganske hemmet av disse diagnosene samt tilleggsvansker som angst og depresjoner.. Men sånn er ikke mitt liv i dag.

Jeg håper at jeg med denne bloggen kan ta livet av noen myter om hvordan man er/ må være om man har diagnosene som er nevnt og litt til.. Jeg håper også at jeg kan trøste, bidra til bedre forståelse og kanskje gi noen råd om noen ønsker det?
Jeg er ikke lege, psykolog eller noe som helst. Men jeg vet hvordan det er å leve med dette. Og jeg vet at i de alle fleste tilfeller går det an å leve godt med det, selv om det perioder i livet kanskje ikke føles sånn..

Kom gjerne med tips til innhold i nye innlegg :) Noe du lurer på? 

 

 

 

Les mer i arkivet » September 2013
hits